Jeg har en juletradisjon jeg har holdt på siden slutten av 80-tallet, og jeg tror jeg kanskje deler den med flere. 😀
Hver 1. desember åpner jeg bok 1 i Sagaen om Isfolket på nytt, og så blir jeg vanligvis ferdig med bok 46 (og noen ganger, men slett ikke alltid, leser jeg også bok 47) i løpet av romjulen.
I år har jeg tyvstartet. Vi har enda fire dager igjen av november, og jeg er har nettopp lest ferdig bok 24 og skal nå begynne på Tulas historie.
Jeg elsker denne serien! Til tross for alle grammatikalske feil og feilstavinger (og der skylder jeg faktisk på oversetterne og forlaget for at de fikk bli værende i teksten!), alle selvmotsigelsene, og en til tider merkelig hopping mellom forskjellige POV og forfatterens egne kommentarer, er den fremdeles noe av det beste jeg har lest — hver eneste gang! 😀 Maken til historieforteller finnes ikke.
Så hvordan havnet jeg her? Jo, sommeren 1985 var bok 23 i Sagaen om Isfolket, Våroffer, til salgs i butikker og kiosker over hele landet. Jeg la stadig merke til den da vi kjørte sørover på ferie, kanskje fordi jeg tidlig på sommeren hadde hørt en eldre venninne humre og le for seg selv mens hun leste i bok 12… På vei hjem fra ferien var det bok 24 som prydet kioskhyllene på hver eneste bensinstasjon vi stoppet på, og jeg var fast bestemt på at den serien, den skulle jeg lese. Men jeg måtte finne bok 1. Høsten 1985 begynte jeg i 8. klasse og kunne gå på det store biblioteket midt i kommunen, og der hadde de alle isfolkbøkene som var kommet ut (Takk, Astrid!). Med lang venteliste selvfølgelig, det virket som det meste av hunkjønn fra ungdomsskolen til gamlehjemmet leste Sandemo (bortsett fra et lite knippe pripne Karener som rynket på nesen av husmorpornoen som de kalte det). Det gikk i alle fall ulidelig tregt å få tak i bøkene, for hun som lå foran meg på ventelisten brukte jo flere dager på å lese en eneste bok. Selv pløyde jeg gjennom en bok på 2,5 timer og hadde liten forståelse for at noen trengte mer tid. Jeg hadde begynt å kjøpe bøkene når de kom ut og satt allerede på bok 25 og 26, men ikke før i romjulen nådde jeg igjen Bladkompaniets utgivelser, da jeg fikk bøkene jeg manglet i julegave av foreldrene mine. Nå måtte jeg vente på at bok 27 skulle komme i butikken i februar. Jeg rakk for øvrig aldri å kjøpe den…
… for plutselig en dag lå denne i postkassen. 😀
Mens jeg satt der og ventet på at Ninni (hvis du leser dette, Ninni, beklager jeg all masingen, virkelig!) skulle bli ferdig med bøkene og gi dem videre til meg, hadde jeg så smått begynt å brevveksle med Margit. Noen telefonsamtaler ble det også etter hvert da jeg skrev særoppgave om henne. Den første gangen hun ringte datt jeg nesten av stolen, og mamma trodde det var noen som spøkte med oss, men hun var riktig hyggelig å prate med. 😀
I fire år ventet jeg tålmodig på at neste bok og neste bok og neste bok skulle komme ut, til den siste boken kom ut i 1989, og da hadde jeg allerede rukket å lese serien mange, mange ganger. Nå vet jeg ikke hvor mange ganger jeg har lest den, men for et par år siden begynte jeg å lese den som e-bøker, for de stakkars originalutgavene mine begynner å bli både slitte og sprø. Et par av bøkene har til og med noen løse ark, så nå tør jeg så vidt ta dem ut av bokhyllen.
Men i år blir jeg tidlig ferdig. Da skal jeg ta Heksemesteren fatt, og etterpå Lysets Rike. Det er noen år siden jeg har lest dem. 😀
Har du lest Isfolket?